Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

BiWomensBilder

Klubbeier: BiWomen

Laster daglig opp deilige... 

ingen beskrivelse

KottonMouthKings

Klubbeier: iSexy

Jo mere vi er sammen. Jo ... 

I ran, and...I gave up

I ran, and...I gave up

 

Det nyttet ikke å løpe lenger. Så hun ga opp... 

ingen beskrivelse case1 tiår siden

Mariela følte seg alene.

Han hadde lovet å komme etter henne, og hun hadde brukt de siste 5 månedene på å rømme fra sted til sted.

Håret hadde hun farget så mange ganger at hun ikke ante hva den virkelige fargen var.

Familien hadde hun ikke snakket med på over ett år.

Han hadde lovet å komme etter henne.

 

Rastløs og stresset gikk hun frem og tilbake på hotellrommet.

Det var fredag, og klokken var passert ti.

Hun skvatt nervøst for hver minste lyd hun trodde hun hørte.

Den lille bagen hennes lå klar på sengekanten, og hun visste hun burde få seg litt søvn.

Men hele tiden hørte hun stemmen hans i hodet sitt.

Jeg kommer, når du en dag er for sliten til å rømme

 

Ja hun var sliten. Hun følte at hun hadde løpt hele livet. Og selv når hun var i ro, løp fortsatt tankene hennes. Aldri fred, aldri ro.

 

Hun skvatt når hun hørte sekundviseren på klokken. Og lo nervøst av sitt eget dumme jeg.

Forsiktig, for ikke å lage noen lyd, satte hun seg på sengekanten og knuget baggen sin til seg.

Bare fem minutt.

Hun lukket øynene og sank sammen oppå dynen.

 

Et kvarter senere våknet hun, og kjente hjertet gallopere som en hest på veddeløpsbanen.

Hun måtte dra, hun følte han var på sporet.

Noen hundrelapper ble raskt lagt på kommoden i gangen før hun smøg seg ut av hotellet og ut i natten.

Hun var som en svart katt, du hadde ikke lagt merke til henne uansett hvor mye du forsøkte.

 

Ved et gatehjørne like bortenfor sto en mørk bil.

Den seg stille ut av parkeringsplassen sin og fulgte etter kvinnen som en skygge.

Selv om kvinnen snudde seg hvert sekund for å kartlegge terrenget, la hun ikke merke til den.

Hun var kanskje god på å løpe, men han var bedre på å følge sporene.

 

Han hadde funnet henne for 4 uker siden. Men han hadde ikke gjort noe for å begi seg til kjenne. For han ville vente. Han hadde lovet å slå til når hun ikke hadde flere krefter igjen.

Og dagen var nær.

Hun var en motor på tomgang.

Et fornøyd smil bredte seg over fjeset hans.

Mariela, du lurer ikke meg

 

Hun hadde ikke merket bilen før nå.

Alle de ukene hun hadde sett den. Gang på gang.

Men hadde ikke bemerket den, fordi hodet hennes ikke fungerte slik det skulle.

Hun visste han hadde funnet henne.

Og hun ventet, som et skadet dyr, på at ulven skulle slå til.

Og på et vis, skulle hun ønske han gjorde det snart.

Hun var for sliten til å rømme mer.

Hun ønsket å synke inn i det evige mørket han ville påføre henne.

Jeg orker ikke løpe mer

 

Og som et startskudd, løp han ut av bilen og sto plutselig foran henne.

De sto i lyset av en gatelykt og bare stirret på hverandre.

Han ble stum et lite sekund, for han hadde lett så lenge.

Hun sa ingenting, fordi der var ikke mer å si.

Sakte tok hun noen korte steg mot han og lot han overta makten.

Han lot makten bli sinn.

Kom hjem Mariela, det har vært nok tull

 

Hun satte seg i bilen hans og visste at lyset av lyktestolpen ville bli det siste lys hun ville se igjen.

 

 

 

 

 

 

 


4 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.