Dagboken

Barndomshjemmet skal selges og jeg har begynt å gå igjennom esker med bøker, dukker og gamle vinylplater for å finne ut hva jeg skal beholde. I bunken med bøker, finner jeg blant annet Bobseybarna, Gulltopp, Hardyguttene, Bøgenæs Beste, og boken om Varga. Jeg smiler og henter opp bok for bok. Og så kommer jeg over dagbøkene….

De ble aldri med på flyttelassene til Oslo eller Vestlandet. Jeg tar frem en bers bok, innrammet med grønn kanter. Den er dekorert  med røde og lilla roser. På de første sidene har jeg limt inn noen tegninger og aquareller, og jeg blir faktisk litt stolt når jeg ser dem…Det ser ikke så verst ut, og nå skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke så det da jeg laget dem den gangen. Hvorfor de havnet i en dagbok som bare jeg kunne se. Men sånn er det kanskje å være tjue – på randen av livet.

Jeg blar litt på måfå og jeg stanser når jeg ser ordet ”elsker”. Jeg leser:

”Hvordan kan man vite at man elsker noen? Går det an å elske uten å vite det? Jeg lurer på om jeg noen gang har elsket Thomas. Det føles i allefall slik og jeg fortalte det til og med. Han viste meg sin sårbarhet og jeg våget omsider å vise min…Han er den eneste jeg noen gang har turt å slippe så langt innpå meg og den eneste jeg har elsket.”

Jeg har møtt mange jeg har blitt glad i, men veldig få jeg har elsket…

Videre ser jeg at ordet, samvittighet, er nevnt en del ganger:

”Denne samvittigheten er skummel, fordi den kan bli så sterk at den styrer viktige valg, og da mister man seg selv. Hvordan kan man bli ordentlig lykkelig hvis samvittigheten er så stor at man bare ofrer seg? En hver må finne sin egen lykke og følge hjertet. Våge å leve. Våge å gi en bit av seg selv, våge å stille seg sårbar. Hvorfor er det så vanskelig å gjøre dette?”

Jeg kjenner igjen denne jenta, men heldigvis lever jeg mitt eget liv uten at samvittigheten styrer nå.

Og så har jeg skrevet mange sider om det å ta valg. Jeg leser og må nesten le litt. Nå, mangr år etter hadde jeg trodd at jeg skulle være litt klokere, men jeg blir svar skyldig:

”Gang på gang kommer jeg til det samme veikrysset. Det handler om fornuft og følelser. Om hodet og hjertet. Om sikkerhet og lidenskap. Fornuften representerer trygghet og følelser er lidenskap. Jeg velger ofte fornuften, men det er lidenskapen som gjør livet verdt å leve.”

Jeg smiler. Klok jente. Det er fremdeles slik. Trygge rammer er viktig, men jeg vil leve med hele hjertet.

Mye har skjedd siden den gang, men jeg kan fortsatt kjenne igjen den jenta som skrev dette i det hun stod på farten til å flytte til Oslo for å starte utdanningen som fysioterapeut.

I det jeg skal lukke boken, ser jeg noen store blokkbokstaver lyse mot meg:

Å LEVE ER HERLIG
Å LEVE ER INGEN SPØK