Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

Fant ikke bildet

Reiseklubben

Klubbeier: Jan

Klubben for deg som liker... 

Fant ikke bildet

Overnaturlig

Klubbeier: BetinaR

Dette er klubben for alle... 

En reise uten slutt

En reise uten slutt

 

Jeg har vært og er fortsatt på en lang reise, en reise som for meg ikke har noen slutt og som jeg ikke kan huske begynnelsen på. Opplevelsene har vært mange. 

ingen beskrivelse Nikko1 tiår siden

Noen reiser en lengre enn andre og noen reiser tar heller aldri slutt.

 

Jeg ser på livet mitt som en lang reise der jeg selv ikke husker begynnelsen og ser slutten, men alltid befinner meg et sted mellom dem. Erfaringene jeg gjør meg på veien velger jeg selv hvordan jeg skal takle, motgang som medgang. 

 

Min oppvekst har vel vært alt annet enn vanlig og når jeg ser tilbake på den og vet alt jeg vet nå, er den mer uvanlig enn jeg har visst inntil for et års tid siden.

 

Jeg ble født i Bergen en kald oktobermorgen i 1970. Foreldrene mine var vel ikke akkurat A4-mennesker og vi bodde i Sudan, i hovedstaden Khartoum fra jeg var tre år gammel til jeg var åtte. Mor er arkeolog og gravde blant annet ut gamle boliger i Darfur, en provins som er mest kjent nå for tiden for sult og nød. Skjønt provins… Darfur er like stort som Frankrike og knapt det jeg tenker når jeg hører ordet provins.

 

Vi flyttet tilbake til Norge med min tre år yngre lillesøster og min fostersøster fra Eritrea, som da var i blodig krig med Etiopia i 1979. I Stavanger opplevde jeg for første gang at min fostersøster hadde en annen hudfarge enn meg da en såkalt snill gammel dame spurte hvor det stakkars negerbarnet kom fra (man kalte dem negerbarn da) og om mine foreldre var misjonærer. Jeg svarte pent og høflig at nei, min mor var arkeolog. Damen ble meget taus og gikk og jeg forsto for første gang at min fostersøster var annerledes.

 

En stund holdt min søster og jeg på arabisk som vi hadde lært i Sudan og som vi pratet med hverandre på. Mor, som var dansk og far, nordmann, snakket til oss på engelsk da vi flyttet til Stavanger og det må unektelig ha vært spesielt å høre oss fire prate på bussen. Arabisken min har jeg dessverre glemt.

 

Da vi i ’81 flyttet til Bergen, fikk jeg for første gang en ordentlig bestevenn. Han og jeg var det til et par år etter at vi gikk ut av videregående skole. Vi hadde flyttet et utall ganger, det ble faktisk ni ganger frem til jeg var 13 år og vi endelig flyttet til huset der vi bodde til jeg flyttet ut.

 

Min bestevenn og jeg hang sammen i tykt og tynt og selv om vår fysikk og status var helt forskjellig; han var sporty og populær, jeg var tynn og et lett mål for erting og mobbing. Vi hadde nemlig mange felles interesser og lidenskaper; film, tegneserier og ikke minst musikk. Musikken kommer jeg tilbake til. Min bestevenn klarte det få andre med hans status klarte, å være tro mot vårt vennskap til tross for at jeg ble stadig mer og mer mobbet på skolen. Medelever knuffet og spente bein, men det verste var at da en jente i klassen fant ut at jeg var forelsket i henne, sa hun det til venninnen, som benyttet enhver anledning til å ydmyke meg, det være seg alene eller foran resten av klassen. Min kompis stilte opp som best han kunne, men det var ikke lett å hele tiden være der og passe på, så det ble tøffe år, spesielt på ungdomsskolen. Selv om jeg så ut som andre, var det lett for folk å forstå at jeg ikke var som dem.

 

Da jeg gikk på videregående åpnet verden seg for meg, på godt og vondt. Jeg ble, da min bestekamerat kom tilbake fra Canada, introdusert for alternativ musikk og da spesielt stilen som ville bli min i godt over et tiår etterpå; goth og bandet som ble min første store musikalske kjærlighet: The Cure. Det tok ikke mer enn et par måneder fra jeg hørte den første Cure-platen til jeg hadde byttet ut striper med svart hår og blåjeans og Poco Loco-jakke med svart dress, hvit skjorte og store hvite basketsko. For første gang så jeg ut som jeg følte meg inni, svartkledd, sminket og helt outrageous sammenlignet med datiden, var endelig utseendet mitt en refleksjon av det jeg alltid hadde visst. Jeg var ikke som alle andre og nå så alle det. Noen ble sjokkerte, andre skjønte at jeg endelig var meg selv.

 

Å være goth på slutten av 80-tallet var alt annet enn lett. Jeg kunne ikke lenger dra på hytten til en kompis på Holsnøy, en episode der en gjeng med kniv var etter oss på grunn av meg beviste at man ikke kunne se ut som man ønsket uten å risikere vold. Jeg opplevde å bli skjelt ut på gaten av folk på min egen alder, folk på mine foreldres alder og folk på mine besteforeldres alder. Fordommene satt mer utenpå folk da, men jeg merker dem fortsatt selv om de nå er bedre skjult.

 

Samtidig med min stilendring, vokste mitt politiske engasjement. Jeg ble med i ungdomsredaksjonen i Radio RV og var aktivt med i demonstrasjoner. Politisk engajsert har jeg alltid vært, jeg har okkupert hus for å få ungdomsklubb i Bergen sentrum, har blitt arrestert for å hindre Carl I. Hagen og FrP i å tale på Torgallmenningen og jeg har skremt vettet av utenriks- og miljøvernministre under den første ministerkonferansen i 1990. Mitt engasjement har en annen karakter nå, men det er der fortsatt.

 

I radioen møtte jeg likesinnede og frisinnede mennesker som vel mer var anarkister enn sosialister og kommunister og jeg opplevde mitt første møte med annen rus enn alkohol. Hasj var kjempegøy, billig og et alternativt dop, nærmest en politisk statement, et opprør mot borgerskapets dekadente vindrikking. Mine venner og jeg lo oss gjennom de første månedene og årene med hasjbruk og prøvde ut de fleste variantene hasjpiper, kaker og te med rare ting i. LSD og fleinsopp var neste skritt, men i utgangspunktet var jeg noe skeptisk til disse rusmidlene.

 

Noe skjer med deg når du ruser deg hver dag. Det skjer så stille at du ikke merker det før du en dag ikke kan stå opp uten å ruse deg. Jeg måtte røyke en mornings før jeg kunne gå ut, ellers fikk jeg noia. Røykte jeg for mye, fikk jeg også noia. Mye av pengene mine gikk til hasj, jeg begynte å lure og stjele fra venner og opplevde å bli lurt og stjålet fra selv. Jeg ga mer og mer blaffen i hva som skjedde med meg. En dag sa jeg til en kamerat ”jeg skal se hvor langt til helvete jeg kan kjøre meg selv.” Jeg hadde nådd et bunnivå i min rusbruk, men ønsket å grave meg lenger ned.

 

Mine venner hadde alle vært kunstneriske, kreative, ville og frie. Rusen hadde vært inspirasjon og rekreasjon, idéskaper og avstresser. Nå var den det eneste livet dreide seg om. Flere begynte med hardere stoffer, heroin her, amfetamin der, mens jeg holdt meg til det jeg trodde var mindre farlig, hasj, LSD og fleinsopp. Kontrollen mistet jeg så sakte at jeg ikke så det.

 

Så en dag måtte jeg ta et valg. Min datters ankomst til denne verden fikk meg å vende ryggen til livet jeg hadde levd og sakte men sikkert løsrev jeg meg fra rusen og min vennekrets. Det var vondt og bittert, men det måtte til, spesielt da jeg ble alenepappa. 80 % av vennene mine fra den tiden er junkier, noen døde, noen på rehab, noen inn og ut av fengsel og rehab. Noen få har klart seg helt ut.

 

Min datter bodde hos meg fra hun var 11 måneder til hun var 13 år. Det var et vendepunkt for meg og jeg er henne evig takknemlig for at hun kom da hun kom. Mitt voksne liv har i stor grad vært å ta vare på henne og hun har vokst opp til å bli en sterk og stolt ung dame.

 

Er det noe jeg på en måte angrer på, er det damene jeg i min naivitet introduserte til hennes liv. En av dem er fortsatt en god venn, flere har gjort mer skade enn nytte i mitt forhold til min datter, men alle sammen har gitt meg erfaringer som har gjort meg til den jeg er. Selv den som behandlet meg verst kan jeg tilgi, jeg vet at hun hver dag må svare for måten hun velger å leve sitt liv, slik som jeg må ta konsekvensene av mine valg.

 

At kvinner misbruker menn og deres tillit, er noe man snakker lite om. Men det skjer. Jeg har opplevd det flere ganger enn jeg liker å tenke på. Jeg har opplevd vold, fysisk og psykisk, usynliggjøring, utnyttelse og krav om at jeg skulle forandre meg. Jeg har opplevd søvnløse netter med anklager, forhør og mishandling, slike ting man forbinder med menns misbruk av kvinner. Disse erfaringene gjorde meg lenger bitter og sint, jeg var misantropisk og kynisk og mente at verden stort sett besto av onde mennesker. Så kom en kvinne og lærte meg hva tilgivelse var.

 

Vi møttes på en festival, hun var sammen med en annen, men jeg så raskt at hun ikke var tilstede i det forholdet. Jeg var kynisk, bitter og selvdestruktiv. Jeg satt med en sikkerhetsnål som lagde stadig nye spor i armene mine der jeg dyttet den gjennom og festet den. Hun så det, men fordømte meg ikke, selv om hun ikke forsto meg. Vi flørtet, hun hadde sett meg på scenen med bandet mitt og sa at hun var livredd meg. Hvem kunne motstå en sånn kommentar? Ikke jeg.

 

En kveld så jeg henne stå i kø inne på festivalområdet og visste hva jeg skulle gjøre. Med et lurt smil og en selvfølgelighet så frekk at Fanden hadde rødmet, gikk jeg rett mot henne og kysset henne. Hardt, intenst og lenge, før jeg gikk videre, uten å snu meg. Jeg kunne føle at hun sto og svaiet. Jeg visste vel egentlig at hun var min da, men det tok enda lang tid før det ble oss. Det måtte blant annet enn natts samtale mens vi hørte Massive Attack’s ”Mezzanine” og hun gråt da jeg fortalte henne at hun måtte gå fra kjæresten fordi hun ikke elsket ham. Jeg var brutalt ærlig og hun forsto.

 

Vi møttes igjen en måned senere og ikke lenge etter var hun hos meg i Bergen. Det gikk som det måtte gå. Vi falt for hverandre og et to år langt avstandsforhold begynte. Smerten ble en like stor del av vårt forhold som gleden og vi lærte hverandre å kjenne mer intimt enn de fleste gjør i begynnelsen av et forhold fordi vi oftere satt i telefonen og pratet enn vi var sammen.

 

Snart fire år senere er vi gift og har en sønn. Når jeg ser tilbake på livet hittil forstår jeg at alt har brakt meg hit jeg er nå. Alt jeg har opplevd og min vilje til å gå videre. For jeg vet at jeg velger mitt liv selv. Selv om jeg hadde latt være å velge, slik man gjør når man er avhengig, hadde det også vært et valg, men jeg er bevisst at jeg skaper mitt eget liv og det gjør meg fri. Jeg vet hvor jeg er og jeg er ikke redd for hva som ligger foran eller bak meg, for jeg er så intenst, så virkelig til stede i mitt liv.

 

På denne tiden av året, tenker jeg mye på døden og vi feirer de døde hver 31. oktober, på Samhain. Vi minnes min kones døde mor og tenker på dem vi har mistet og kommer til å miste når de velger å forlate dette livet. Jeg tenker på min far som er en ødelagt mann, knust av et liv i fortielser og løgn og en påkjørsel i Vietnam i fjor. Han sitter nå i rullestol, helt avhengig av hjelp, bitter og redd. Min mor, som har vært løyet til hele livet, er bitter og sliten. Selv klarer jeg å se at de erfaringene jeg har gjort gjør livet mitt rikere. Ikke alle dager er like lette, ikke alle situasjoner kan jeg le av og takle bra, men jeg jobber med dem og erfaringene gjør meg rikere.  Jeg velger å være positiv og se fremover selv om jeg kunne valgt å si at min families liv er basert på løgn og bedrag. Utroskap er en utrolig ødeleggende kraft og min ærlighet mot min kone er så viktig for meg at den til tider kan være brutal, men det skylder jeg meg selv og henne, så vi ikke lever hele vårt liv på en løgn.

 

Så jeg prøver å få min mor til å se potensialet fremfor hindringene i det livet hun har nå, med far på pleiehjem, å få min søster til å se at vi har hatt et godt liv tross all motgang. Jeg tror jeg vil lykkes med det, fordi jeg vet at mitt liv bare blir bedre og bedre. Jeg har valgt å se mulighetene der andre kanskje ser hindringer, og om folk sårer meg, tar jeg ansvaret for det jeg føler og lover meg selv å gjøre det jeg kan for ikke å oppleve det igjen.

 

For det er til syvende og sist dét det handler om; å ta kontroll over sitt eget liv. Jeg ser ikke ut av vinduet, i avisen, eller på TV etter helter som kan redde meg vekk fra min fortid og ut av mine problemer. Jeg tar ansvaret for livet jeg har levd og lever og er min egen helt. Mitt liv har lært meg at man kan takle alt og kan jeg hjelpe andre til å se det, er det godt. Men først og fremst dreier det seg om at jeg selv skal vokse litt hver dag som menneske og medmenneske.


13 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.