Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

Kåtingene

Klubbeier: Najro9

Gruppen for oss som vil f... 

ingen beskrivelse

CarolinesVenninn...

Klubbeier: KinkyJustine

Her får du smakebiter på ... 

jeg tar ansvar for kultur-mangelen her inne

jeg tar ansvar for kultur-mangelen her inne

 

Fanitullen er norsk kulturhistorie..... 

ingen beskrivelse hobbyhingst1 tiår siden

I hine hårde dage,

da ved øldrikk og svir

hallingdølens knivblad

satt løst i hans slir, -

da kvinnene til gilde

bar likskjorten med,

hvori de kunne legge

sin husbonde ned:

stod der et blodig bryllup

i Hemsedal ensteds,

hvor lek og dans var tystnet

og karlene slog kreds.

Ti midt på gulvets tilje,

i den mannslagne ring,

stod to med dragne knive

og et belte spendt omkring.

Og som utskårne støtter

i hvilende ro stå ennu fire karle

i kretsen om de to.

De løfte tyrilysen

mot det sorte bjelketag,

hvor røkens hvirvler samles

til et rugende lag.

Forgjeves tvende kvinner

med hyl trenge frem,

å bryte det faste gjerde,

der er stillet foran dem.

De kastes vredt tilbake

av de muskelsterke menn –

og spillemannen rolig

går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned og tappe,

ti den seirende mann

kan saktens vel behøve

å kysse bollens rand.

I beltespenning nappes

de kun med blodets tap,

så må vel åren fylles

fra tønnetutens gap.

Men da han stod i kjeldren,

han så i et blålig skinn

èn sitte der på tønnen

og stemme felen sin.

Og karlen holdt den omvendt,

tett opp til brystet klemt,

og gav seg til å stryke,

så snart han hadde stemt.

Det var et spill som duet:

det klang som vred manns ord,

som hugg av stålsatt bile,

og som neveslag i bord.

Det jublet, og det hulket

i den skumle kjelderhall,

da slåttens toner endte

med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet

til de mektige 1øp;

det var, som spillets hvirvler

ned ad ryggen ham krøp.

Så spurte han den annen:

«Hvor lærte du den slått?»

Han svarte: «Det er det samme,

men minn deg den blott! »

Nu mannen ned seg ludet

og efter tappen tog –

da så han hestehoven,

som takt mot tønnen slog.

Han glemte rent å tappe,

han sprang i stuen opp –

der løftet de fra gulvet

den falne mannekropp.

Fanitullen kalles

ennu den ville slått,

og dølene den spille,

og spille den godt.

Men lyde de grumme toner

under øldrikk og svir,

da løsner atter kniven

i hallingdølens slir.

 

Fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849


1 kommentar
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.