Glemt passord?  

Siste Gallerier

Se flere Gjør mindre

Siste Klubber

ingen beskrivelse

Kjæledyr

Klubbeier: Aryn

Alt om kjæledyr. Historie... 

ingen beskrivelse

GameCommunity

Klubbeier: RuneNorse

"the nerd herd!" et sted ... 

He loves me not

He loves me not

 

Jeg er vanligvis ikke en sentimental person, men av og til ser man ting som sender en tilbake til dårligere tider, på et øyeblikk.  

ingen beskrivelse Fucoc1 tiår siden

Den siste måneden begynte jeg på en ny skole i en ny by. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, og trivdes fra første stund. Alle sommerens deprimerende nederlag havnet langt bak i glemmeboka.

 

Jeg har utdannelse innen helsevesenet, og man trenger vel ikke være den mest oppegående uten å allikevel få med seg at i slike klasser er det flest jenter. Eller i mitt tilfelle kun jenter. På ungdomsskolen gikk jeg også i en jentedominert klasse. Så kommer jeg til denne klassen full av mannebein, flotte mannfolk fra første til siste rad med et par grå mus av noen jenter innimellom. Ah, jeg er i himmelen. Flørtene begynner snart, og min sommerromanse, hva han enn nå het har jeg glemt alt om.

 

Men nå er vel sannheten at jeg godt vet hva han het. Og jeg tør nesten ikke engang si navnet hans i frykt for at folk skal tro at jeg fremdeles går rundt å tenker på ham. Jeg tør ikke engang ha ham på telefonlista mi i frykt for at jeg ved et grusomt uhell skulle til å sende melding feil til ham, slik at han tror at jeg enda tenker på ham.

 

Vi har kjent hverandre i mange år, og alltid hatt noe på gang, og begges forhold på andre kanter går i dass fordi vi har tenkt på hverandre, lengtet... Men han ville aldri at det skulle være oss. Avstanden var for stor. Så skjedde det at vi ble "voksne" (om ingen gamlinger på denne siden blir støtt over at jeg kaller meg det). Plutselig var det ingenting i veien for at vi kunne besøke hverandre på tross av at han hadde bosatt seg på andre siden av landet. Og nettopp denne sommeren skjedde det. Jeg besøkte ham, og hadde to fantastiske netter og tre fantastiske dager sammen med ham. Det var bare oss, og vi tok igjen for all den tid vi hadde lengtet etter hverandre. Jeg kunne ikke vært lykkeligere. Da jeg lå i armene hans tryglet jeg Gud om å la beholde denne mannen.

 

Så den siste kvelden, mens jeg ligger lykkelig med hodet på det deilige veltrente brystet hans spør han meg; "Du, hva er det egentlig du er ute etter?" Jeg merker at hjertet hopper over et slag. Er han der nå igjen? "Ute etter, jeg er da ikke ute etter noe". Mumler jeg en smule vbettskremt. "Du tror vel ikke at vi skal bli sammen eller noe sånt vel?" Spør han så. (JO, DET TROR JEG!), "Uh, nei, naturligvis ikke... HAHA!" Svarer jeg med hjertet i halsen. "Nei for.... vi bor for langt fra hverandre. Det hadde aldri gått." (JEG KAN FLYTTE!) "Ja, det har du selvsagt rett i." Mumler jeg, med sinte tårer i øynene. Takk! for at det var mørkt.  "Men... du er vel allikevel glad i meg?" Spør jeg så. "Jeg vet ikke helt hva det betyr" Svarer han. For en dott. For en tosk! Jeg får nesten lyst til å le. "Er du glad i meg?" Spør han så. Jeg er lett å gjøre sint og sur. Nå er det nok skuffelser for i kveld. "Natta" Svarer jeg kort, for ikke å si noe annet som jeg kanskje ikke burde, så nøkker jeg til meg armen og legger meg til å sove. Han maser i ca. to minutter om det er noe gærent. Nei, det er ikke noe gærent. Hva i alle dager får deg til å tro det?

 

Så sier han noe som er helt utrolig for en person som meg. "Ikke vær sint, jeg kan ikke noe for at jeg er sånn. Jeg er kald." Sier han så. Jeg merker at jeg får lyst til å slå ham i knollen. "Kald?" (Hva faen mener du med kald, ditt hjerteløse krek??) "Altså, når jeg sårer noen så bryr jeg meg egentlig ikke om hva de føler." Sier han. Jøss, tenker jeg for meg selv, og lurer på hva for et menneske dette egentlig er. "Jeg gidder ikke å si unnskyld eller noe. Hvis de blir såra og griner, er det deres problem"."Det er det jævligste jeg har hørt" Detter det uforskammet ut av meg som nesten aldri banner. "Ja, jeg vet at ikke du er sånn. Du er så snill, du". Jeg blir redd. Her ligger jeg hos en dude som ikke bryr seg om hva andre mennesker føler, som gir faen i om han sårer noen. Han kunne drept meg, og dermed gått for å se fotball på tv uten å fortrekke en mine.

 

"Men hvis det er sånn, hvorfor kysser du meg da?" Spør jeg, som en uberromantisk fjottete sippekjerring. "Uh... det er jo fordi at du liker det". Svarer han. "Men liker ikke du det da?" Spør jeg vantro. "Egentlig tenker jeg ikke så mye på det. Det er det samme for meg."

 

Da jeg dro derifra etter denne weekenden visste jeg ikke hva jeg skulle tro. Her spanderte han i hytt og pine, trakk ut stolen, åpnet dører, hang opp jakken min og kjørte hit og dit for å innfri mine behov. Hvorfor i helvete skulle han gjøre dette dersom han ikke bryr seg om folk? Jeg kjenner da hele familien hans, og de ville ikke trodd dette om jeg hadde sagt det til dem! Men føkk, hvis han er sånn, så whatever.

 

Jeg finner bare noen andre! Men ingen gutt, eller mann for den saks skyld kan måle seg med ham. Ingen har den samme fantastiske humoren, hvem andre vinner med seg hele hurven bare fordi smilet er så sjarmerende? Hvem andre kommer med så vittige kommentarer at alle vrir seg i krampelatter? Hvem andre kan lage så god mat? Hvem andre trekker ut stolen, henger opp jakka og åpner døren? Så høflig at alle foreldre smelter som is! Så fantastisk kropp at han bare trenger å møte opp for å få meg i fyr og flamme. Hvorfor er han slik? Satt på seg en slik maske at alle elsker ham, men deres hengivenhet ovenfor ham betyr ingenting for ham. Så trist og ynkelig. "Pøh, han er tragisk. Glem han", sier kusinen hans, min gode venninne.

 

Ja, sånn får det bli. Ikke at han er glemt, for jeg merker at jeg fremdeles tenker på ham, hver ledige minutt. Ser jeg tallet telefonnummeret hans ender med som sluttsum på kassapparatet etter at jeg har slått inn lørdagsgodt, bleier og laktoseredusert melk, tar jeg det som et omen på at han kanskje tar kontakt i kveld. Hører jeg noen nevne hans alminnelige navn tror jeg straks at det er han de mener. Ser jeg noen som ligner på ham, sitter jeg å stirrer etter dem. Snakker venninnen min om sin fetter merker jeg at jeg får lyst til å kaste henne ut vinduet. Alt dette er en konstant reminder på at han absolutt ikke bryr seg om noen, og heller ikke meg. Aller minst meg, som han synts det er greit å vandalisere hjertet til.

 

Men takk og pris for manneklassen og kjekke gutter der. Gud er igjen på min side, trodde jeg. Og selv om jeg aldri hadde trodd det så har min nye klasse og min begeistring for den skjøvet steinhjerteduden langt bak i hodet. Han var nesten helt glemt, da jeg i går i all min troskyldighet bladde igjennom noen bilder min venninne hadde lagt ut på facebook fra den første uken på folkehøyskolen. Jeg ser bilder av fulle folk i vill dans, noen som fikk uheldige bilder i det ene sekundet de sa et ord som vridde munnen i en høyst festelig stilling, bilder av fosser og fjelltopper, av henne med hennes nye venner og plutselig, rett fra det store intet dukker bildet av han opp. Smilende med armen rundt en eller annen ukjent bitchy drittkjerring. Hjelp, tenker jeg og blar videre, men neida. Torturen fortsetter med ti-femten bilder med ham på alle sammen. Og snart sitter han der igjen, på netthinnen min, og så sannelig syntes jeg at jeg kan lukte ham også... han lukter så nydelig... Dumme melankolien. 


6 kommentarer
   

 

Ikke medlem?

Det tar 1 minutt å registrere seg.