Fri
Endelig voksen.
Endelig harmonisk.
Endelig fri.
Indie,
1 tiår siden
Han lener seg tilbake og smiler skjevt. Er ikke helt sikker på hvordan jeg skal tolke uttrykket i øynene hans. Stressa, sliten, oppgitt og fortvilet har jeg klaget min nød til ham og han hadde sittet stille og hørt på. ”Du er hårdt rammet av flink-pike-syndromet, hører jeg,” sier han ettertenksomt. Jeg sukker. Han lener seg litt frem og legger underarmene på bordet.
- ”Du må utforske de mørkeste, jævligste og ondeste sidene dine.”
- ”Kanskje jeg allerede gjør det…”
- ”Det synes jeg bare du skal fortsette med.”
- ”Og hva om jeg… liker det…? Gjør det meg til et ondt menneske?”
- ”Det kan jeg ikke svare på før du har fortalt meg hva du har gjort, men jeg tror det gjør deg bare…menneskelig.”
Jeg slipper skuldrene ned. Skammer meg ikke.
Balansen er gjenopprettet.
